Likestilling?

UTSLETT MENNESKEHETEN?

Årets kvinnedag er over, og jeg som mann gjør meg nok en gang opp tanker om hva denne likestillingen egentlig går ut på. I bunn og grunn burde dette ligge i sakens navn nemlig at man i så liten grad som mulig ser på kjønn, og heller på kvalifikasjoner ved ansettelser og andre forhold. Det er kanskje å stikke hånda inn i et vepsebol å stille seg spørsmål om denne idealstatusen i det hele tatt er eksisterende eller om det nå har kommet dit at det er mannen som er den store taperen i vårt postmoderne samfunn, altså en likestillingspendel som en stund har sving i riktig retning, men nå har gjort et snodig hopp og er i ferd med å treffe det som er av menn midt i et sted som kan definere oss menn, som nettopp menn.

Dette er vepsebol nummer en; det skal etter sigende ikke finnes biologiske forskjeller mellom menn og kvinner. Den som fant på dette var nok ikke den skarpeste kniven i skuffen, men akk så politisk korrekt (pussig så ofte akkurat det sammenfaller). Dette er et argument for å få flere kvinner over i tradisjonelle mannsetater som politi og militærvesen. I bunn og grunn greit, men det er noe som skurrer. På den ene siden snakkes om det om at kvinner kan gjøre akkurat det samme som menn, og det burde vel kunne tilsi at to kandidater av hvert sitt kjønn burde møte eksakt de samme opptakskravene. Da slår feminismen inn; kvinner har lavere prosent muskelmasse enn menn, og dermed må de selvsagt ha lavere fysiske opptakskrav. Et videre argument er jo det at kvinner har noe å tilføre mannsbastioner, bl.a. mer følelser – altså en ønsket medfødt egenskap. Vi vet samtidig med at unge menn taper alle statistikker, for hver mannsbastion kvinner inntar likestilles ikke kjønnene, derimot settes mennene tilbake.

Så var det mannen da, ja vi som i følge feministene er rota til alt ondt, og som etter sigende setter våre kvinner tilbake i tid, særlig når det kommer til familiesituasjonen. Som vordende far tar jeg midt ansvar som en glede, men jeg ber også om friheten fra venstrevridd intervensjon i privatlivets sfære. Det er nå engang slik at det er kvinner som føder barn – en prestasjon av dimensjoner som ikke kan beskrives , men skal en tro de mest militante feministene så bør denne reaksjonære prosessen snarest avsluttes. Kvinner har født barn i alle år, det er derfor vi er her. Dette burde gått den mest misantrope nihilist rett i hjerterota, ja en mer politisk korrekt måte å utslette menneskeheten finnes ikke. Hva er det som er galt om en familie bestemmer seg for å organisere hverdagen sin på en måte akkurat den finner harmonisk? Er etoset i det postmoderne samfunnet at kvinnen skal ut i jobb så fort som mulig, for ellers er hun en taper?

Taperen i dagens samfunn er som sagt mannen, ja jeg skal selvsagt følge opp barna og ta ut den pappapermisjonen jeg har krav på – med glede. Jeg forventer da at også samfunnet følger opp med tilsvarende rigide likestillingsbestemmelser som de som er i kvinnens favør, kanskje det mest banale, men også mest beskrivende over situasjonen: jeg krever lovpålagt stellebord i herregarderoben i svømmehallen. Kanskje de sinte damene kan finne årsaken til at menn topper negative statistikker som rus, selvmord og frafall fra videregående skole og arbeidsliv, biologisk betinget eller vi har fått en generasjon unge menn som føler seg fremmedgjorte i et samfunn som blir stadig mer feminisert? Sagt på en annen måte, dersom en mann vil jobbe med et manuelt yrke er han en taper, dersom en kvinne velger samme yrke er hun banebrytende, eller en mann som drar på jakt er en hillbilly, mens en dame er en pioner.

En kan spørre seg hva det neste blir, forslag om lovpålagt kjønnsdeling av dekkskift på bilen? Enhver norsk borger kan uavhengig av kjønn foreta valg her i landet, og om to personer velger å stifte familie må de få lov til det – uten at mannen stemples som en undertrykker, og uten at kvinnen stemples som en taper siden hun angivelig ikke får gjort karriere, selv om hun trives med det.