Den europeiske føderasjon?

I går 19.november 2009 valgte EU sin president og sin utenriksminister, rett nok har disse postene fått andre navn, men i realpolitikkens navn kan en vel si at et system med nå eget overhode (en ukjent belgier, unnskyld jeg mener flamlender, nei forresten han defineres som belgier), egen mynt (euroen som ingen egentlig ikke ville ha) og en utenriksminister så er alle de tre funksjonene som kjennetegner en stat på plass.
EU er som jeg har skrevet tidligere en bløff, en bløff tuftet på de fire friheter, Frankrikes stormannsgalskap og Tysklands dårlige samvittighet. I utgangspunktet skulle EU innført sin egen grunnlov, med egne helligdager (beklager, i Europa skal ikke noe være hellig for det kan virke støtende, jeg mener festdager), egen nasjonalsang og selvsagt flagget, men av naturlige årsaker ble denne grunnloven stemt ned i de to landene som hadde folkeavstemninger nemlig Frankrike og Nederland. Punktene med nasjonalsang og flagg kjenner vi igjen som nasjonsbygging, "noen" har nemlig en klar agenda om å bygge opp en europeisk identitet, og dermed bane veien for en pan-europeisk føderasjon. Nå er det en gang slik at nasjonsbygging er et folkelig fenomen, og jeg tror eks ikke de europeiske landslagene i golf og kunstløp maner til samhold innad i Europa hos arbeidsledige tyskere. Ei heller er vel den sangen som Merkel og co skåler i sjampanie i hver gang de møtes i Brüssel er den som appellerer mest til innbyggere som gjerne vil se sine statsledere gjøre noe i hjemlandet fremfor å hestehandle innad i EU.
Da grunnloven ble forkastet ble det utviklet en ny traktat, nemlig den såkalte Lisboatraktaten. Siden dette var en traktat bestemte en del toppledere seg i EU for at dette ikke var noe for menigmann, og dermed kunne fremtiden til de europeiske statene avgjøres av maktsyke parlamentarikere. Forøvrig ser jeg med en viss ironi fram til at EU nå skal koordinere sin utenrikspolitikk siden den etablerte utenrikspolitikken hos de største EU-landene er å pleie forholdene til sine tidligere kolonier.
Nasjonalstater med folkestyre ser ut til å ble et underordnet poeng hos det vi nå kan se konturene av som en pan-europeisk føderasjon