Piknik med døden - god gammel finkultur

Som kulturkjenner har jeg lært meg at det er de gamle perlene som gjelder - også når det gjelder film. For å skjønne hvorfor mye har gått galt i samfunnet er 1970-tallet en fin tid å fokusere på, det var nemlig da mange av de tullingene som i dag dikterer hva som er god smak var unge og utskjelte. I motsettning til i dag hvor de er gamle, forsofne og genierklærte - så sant de ikke utgir noe.
Perlen jeg sist så var Piknik med døden fra 1972; en film hvor fire menn med adkvat behåring og utseende skal padle ned ei elv som blir en foss (nei der røpet jeg mye av filmen). For den som liker banjo og innavl er dette filmen, for den som ikke liker ubehagelige hillbillier som får tenning av fyldige herremenn som kommer med grisehyl er det ikke.
Etter første banjo-treff padler våre venner nedover elva de skal padle nedover da treffer de to første to ubehagelige hillbillier og den ene av våre venner blir noget sår i stussen for å si det slik. Takket være en velrettet bueskudd tas den ene av dage, de gravlegger fyren og padler videre. Desverre brådør en i følget og de tror det er den andre onde hillbillien som har skutt han, etter en heisatur ned et fossestryk som koster de en kano begynner jakta på den onde hillibillien og de får tatt han elegant av dage. Problemet er bare da de finner liket av sin døde venn - som nå er ganske så død finner de ingen kulehull...whoops.
Etterhvert kommer de til sivilisasjonen hvor sheriffen savner en svoger som dro på jakt tre dager tidligere.
Dette er faktisk en film som var bra - men jeg revurderer nå planer om å padle kano i Nordmarka