K##en står i Ecuador!

Jeg har over en viss tid hatt en viss glede av å følge med på visse episoder av en viss serie på en viss kanal; nemlig Den store reisen på NRK1.
Konseptet er genialt enkelt; plasser noen norske familier hos noen riktig så innfødte stammer i noen ganske så eksotiske land. Ja det er en viss glede å se norske familier som skal reise til et totalt ukjent sted troppe opp i jungler og savanner med særs praktiske innrettninger som trillekofferter og lavsko. La meg ta en ting først; jeg kommer aldri til å ta noen doktorgrad, nobelpris i kvantefysikk ei heller – dog mitt enkle sinn ville nok sagt meg følgende; skal du på ukjent sted i ukjente omgivelser så ville jeg i utgangspunktet ikke vært helt ukjent for å pakke litt mer la oss si operativt. Hvem er det som egentlig hadde stilt med trillebag om noen hadde sagt ”hei i morgen befinner du deg på et totalt ukjent sted – pakk hensiktsmessig”, snakker vi avtalt spill, eller var det faktisk slik at deltagerne var forespeilet fjorten dager i bargata på Rhodos?
Vel våre venner har kommet seg frem til sine stammer og moro begynner – vi forventer jo at de som kommer til Norge fra eksotiske himmelstrøk skal lære seg språket og tilpasse seg kulturen. Jeg kan jo forstå at noen er skeptiske til å gå med snurrebassen oppknyttet i en strikk i Amazonas – både av hensyn til utøy og slanger, men også at snurrebasser og stramme tråder ikke hører sammen ut fra våre skikker. Rikstrønderne som havnet på savannen med ekte afrikanere er litt mer skeptiske til å tilpasse seg skikker og tradisjoner, ja er det ikke sovefasilitetene så er det at de ikke vil smøre seg inn med oksefett. Ærlig talt – det er jo et eksotisk reiseprogram og ikke Villa Meduza mann har meldt seg på.
Uansett – har mann avlagt stammer visitt er det jo rett og rimelig at TV-kanaler i Afrika og Asia avlegger gjenvissitt ut fra samme forutsetninger. Noe sier meg Gudbrandsdalen eller Solør for den saks skyld.
Konseptet er genialt enkelt – og innebærer klær! Ja og rømmegrøt, dugelig med rømmegrøt.
Jeg ser det for meg; de kjente stammene N`Goffo, Ulum Okeke og Omin Hambe hentes på Gardermoen. Her fraktes de med hest og kjerre til Skjåk hvor alle går i bunad og på toppen av så vel det hele som stabburet sitter jaggu en og spiller hardingfele. Han heter Per og har byttet til seg ei fele for ei ku etter å ha gjort en dårlig handel med motsatt fortegn noe tidligere.
Og slik pågår det i seks uker i beste sendetid på TV; intrigene lar ikke vente på seg:
Hansen-stammen på Skalbukilen er selvsagt vonbrotne over at N`Goffofolket verken liker gjeddekaker, himkok eller ikke finner noe glede i Jularbo-festivalen på Järpliden for den saks skyld. For Okekefolket som har blitt plassert hos Skjåk-folket på ei sæter i Skjåk er heller ikke hverdagen lett; det tar på både å måtte leve med presset om å gå i bunad dagen langt samt at det er grenser for hvor delikat det er med rømmegrøt fire ganger om dagen særlig i slåttetida rundt St. hans. Ja også disse evinnelige potetene da, særlig med prim på toppen.
Og hva med folket til Omin Hambe? Noe særegent er det selvsagt med de ulike stammenes daglige gjøremål eks Gilje-stammen i Sirdal. Har selv båret vaskemaskin med en fyr fra Sumatra, bokstavelig talt. Jeg har båret en vaskemaskin med en fra Sumatra oppå så når Hambestammen settes til bingo, allsang og vedhugging er det duket for intrikate missforståelser.
Hva har så denne serien lært meg?
En ting må vel være at europeerne trolig valgte noe mer praktisk enn trillekoffert når de koloniserte fjerne himmelstrøk.