MILJØVERN- ET HALVHJERTET ENGASJEMENT
På 1980-tallet kom foruroligende varsler om at jordens tilstand gikk i retning av dramatiske endringer. Det positive ved disse endringene var at det skapte et visst engasjement og en viss miljøbevissthet hos folk flest. Hvor ble så dette engasjementet av? På den ene siden kan media i beste dommedagsstil presentere klimaendringer og stadig rapportere om økt press på klodens resurser. På den annen side kan en på de samme kanalene og lese de samme avisene om økt forbruk og stadige oppfordringer om å forbruke mer da i form av reklame.
Stadig kan media berette om tradisjonsrike bedrifter som flagger ut grunnet økt produksjonskostnader til såkalte lavkostland hvor produksjonen kan utføres billigere og dermed sikre bedriftenes konkurranseevne. Her står en med andre ord ovenfor et dillemma mellom vekst eller vern, skal en prioritere natur eller arbeidsplasser? Er det så at vekst og vern står i alvorlig kontrast til hverandre? Et og annet forslag om å verne store skogsarealer (gjerne på bekostning av lokalsamfunn) kommer av og til, men eksempelvis nevnes det ikke noe om en styrking av vern av bynære skogsområder eks Oslomarka
Hva de ansvarlige politikere må ta inn over seg er at bedrifter i Norge må innrømmes økonomiske fordeler ved å satse på mer miljøvennlige produsksjonsmetoder slik at verken det lokale sysselsettingsmønsteret eller naturen blir skadelidende. Samtidig må næringslivet ta inn over seg det etiske og moralske ansvar det innebærer å flytte produksjon til et land hvor de grønne verdier kanskje ikke står sentralt Samtidig bør varene som produseres/ importeres i såkalte lavkostland kvalitetsikres slik at det som importeres ikke bare er forbruksvarer, men holdbare produkter.
Et annet poeng er det private forbruk, vi har aldri brukt mindre andel av disponibel inntekt på mat, samtidig er billigere mat et tema som stadig settes på agendaen. Også her ligger det et miljømessig aspekt; det å stadig skulle kunne drive jorda mer effektivt vil på sikt utarme matjord for resurser og dermed må det tilsettes kunstgjødsel og lignende for å kompensere for dette svinnet. Samtidig medfører transport av mat over store distanser et unødig høyt utslipp av klimagassen CO2, et annet poeng hensyn til dyra som fraktes over lange distanser for å slaktes. Dette medfører igjen både lidelser for dyra (hvilket som forringer kvaliteten på kjøttet) og utslipp av avgasser. Norsk mat er dyr, men ved å se litt lengre enn argumentasjonen til økonomer og populister kan en også finne et annen grunn til kostnadene nemlig matmomsen. Det at våre myndigheter (med sin rød-grønne profil) faktisk har økt matmomsen medfører at norske matvarer vil miste konkurranseevne og dermed økt import av langreist mat. For øvrig, argumenter om at kuene fiser holder ikke i en miljøkontekst; den metangassen som slippes ut etter noen runder der inne ville uansett sluppet ut da gresset råtnet om høsten.
Et konkret håndgrep myndighetene bør foreta er økt fokus på gjenvinning, det nyinnførte miljøgebyret på melkekartonger er et klart bevis på total mangel på handlekraft. Derimot bør det særlig i de større byene stilles økte krav til kildesortering og gjenvinning eksempelvis kan det nevnes at Åsnes kommune i Hedmark over lengre tid har hatt kildesortering av bioavfall og papir mens det i Bærum kommune foretas kildesortering av papir og plast. Vi forbruker stadig mer, ergo må det tas konkrete håndgrep for å møte denne utfordringen slik at avfall primært ikke er å anse som søppel, men som en potensiell resurs. Et godt startsted for et bedre miljø er ikke ensbetydende med økte avgifter, derimot vil det kreves en klar mentalitetsendring i alle samfunnslag.