KUNNSKAPSSAMFUNNET...
Et kjent og velbrukt ord blant politikere og akademikere er kunnskapssamfunnet, i denne utopien er det de som besitter kunnskap, altså høyere utdanning som er samfunnets støtter.
Kunnskap er makt, det er ikke å stikke under en stol, men hvilken kunnskap? Sett de siste års trend hvor stadig flere tar høyere utdanning er det kanskje på tide å reflektere noe over denne utopien. For det første er det blitt en tendens til at hederlige og nødvendige yrker som renholdere, vektere, industriarbeidere nær sagt har blitt lavstatusyrker som betraktes som mindreverdige. Videre opplever en at yrker innen landbruk og håndverk opplever en rekrutteringsstans og forgubbing, slik at disse yrkene på sikt dør ut. Med den følge at lokalsamfunn dør ut, da de yngre generasjoner trekker til sentrale strøk for å ta høyere utdanning. I kunnskapssamfunnet skal en altså ha en forakt for fysisk arbeid, disse funksjonene kan en derimot enten flytte il utlandet eller importere etter behov. Oljeformuen har altså gjort oss såpass blaserte og mette at vi i fremtiden kun skal basere vår velferd på masteroppgaver og oljepenger. Konsekvensen av dette på sikt blir faktisk at hele det universelle velferdssystemet kommer til å kollapse, alle og enhver skal nemlig bruke livet sitt på å realisere seg selv. For hvem skal betale for velferdsgodene når det ikke fødes tilstrekkelig med barn? Med andre ord kunnskapssamfunnet ser ut til å bli en utopi som til syvende og sist ender opp med å undergrave seg selv. Et annet moment er de som faller utenfor, som tidligere nevnt er mange hederlige yrker enten i ferd med å dø ut, eller resultere i sosial stigmatisering. Sett de som faktisk ønsker å jobbe innenfor disse sektorene nær sagt opplever å bli oppfattet som dumme, dette til tross for at de velger å fylle funksjoner som samfunnet har behov for. Ja det skal sies at norske lønninger er høye, og at de i den globale utopien vi fores med ikke er konkurransedyktige. Samtidig får en tenke seg om to ganger, hva den dagen den nåværende verdensorden kollapser, da sitter vi med et samfunn med mange masteroppgaver, uten verke industri eller personer til å fylle sentrale funksjoner. Et gammelt ordtak sier at ikke alle kan leve av å klippe håret på hverandre, hva med heller å sette dette spørsmålet på hodet; hvem skal klippe håret i kunnskapssamfunnet?