På seg selv kjenner en andre

PÅ SEG SELV KJENNER EN ANDRE.
Det var på mange måter noe naivt skal vi si halvhjertet rørende over FrPs Sylvi Listhaug i Dagbladet mandag 21.januar 2008. På så vel forside som over to hele sider inne i avisa kan en lese om hvor ubrukelig norsk lærerutdanning er i forhold til de realiteter en møter i klasserommet, hvor inderlig hun håper at læreren skal ender opp i slags leverandørrolle i forhold og ansvarlighet ovenfor hjem og til sist retter hun et realt spark mot hele det ubrukelige lærerkorpset med en syrlig hinting om at hennes eventuelle barn heller skal gå på en privatskole. Listhaug har i hele den aktuelle artikkelen satt seg i en slags martyrsituasjon; hun innså at hun ville gjøre norsk skole til et bedre sted ved at hun forlot skoleverket ett år etter endt utdanning. Sum a summarum; norsk skole er ikke et sted mann ubetinget skal sende de oppvoksende generasjoner, lærerne er ubetinget ubrukelige og skoleverket er et sted en ikke skal satse på. Som student ved praktisk-pedagogisk utdanning kjenner jeg ikke så godt til innholdet i allmennlærutdanningen, men som alt annet er intet så bra at det ikke kan bli bedre. Det nevnes eksempelvis mer praksis under studiet, det ligger nok en del i det.
Uansett - lærer er noe en ikke er ferdig utdannet som etter et teoretisk studium, det har jeg erfart, fra en går fra lesesalens lune arne til en kan lene seg tilbake å anse seg som ferdig utlært lærer er det erfaringsmessig noen lysår. Ja en kommer utvilsomt ikke utenom det såkalte praksisskjokket; jeg har vært der. Fra en forholdsvis bekymringsløs tilværelse i praksis under studiet til jeg første dag som tilkallingsvikar ble kastet til ulvene; en 9. klasse på en fredag. Ulvene? Vel etter å ha gitt de noen klare rammer og litt positiv respons viste de seg å være en hyggelig gjeng unge mennesker. Ja jeg kunne etter denne episoden gjort som Listhaug og kastet inn håndkleet og unnskyldt meg med at dette lærte vi ikke på studiet, men jeg har valgt å fortsette som vikar – kanskje skoleverkets mest utakknemlige jobb. Jeg har lært meg de grep, triks og navigasjonsteknikker jeg må bruke i det kaoset som ofte er i klasser med høy andel elever med IOP, ADHD og generelle tilpassingsningsvansker – ofte i skjønn forening. Ja visst har det vært mye teoretisk drøvtygging av gamle teorier, men ved å være disse bevisst og å benytte de i praksis har salige Skinner, Piaget og Bruner ofte kommet til sin rett – også disse tidvis i skjønn forening. Ikke det at jeg ser på meg som en superlærer, jeg har møtt faglige og sosiale utfordringer jeg ikke har klart å løse, men det kommer nok den dagen jeg gjør det også.
Uansett det styggeste i Listhaugs oppgulp mot skolen er den totale mangel på respekt hun signaliser at samfunnet skal ta for god fisk og dermed rette mot skolen. For det første, ubrukelige lærere må sparkes, ja visst jeg er så enig, men til hvilke kriterier. Skal en som lærer ikke tørre å stryke en elev etter ei prøve? Vel ut fra Listhaugs logikk er det slik at en som stryker på ei prøve automatisk har en ubrukelig lærer, altså undergraving av profesjonen.
Ikke en vondt ord om rørleggere og asfaltarbeidere, all honnør til de, men en kan ikke sammenligne det å ikke være ferdig med en kloakkledning til rett til med det å fostre opp et barn, men vi skal videre fungere i en tilbud-etterspørsel tankegang. Skolen er et speilbilde av samfunnet, det er der vi forsøker å gi elever fra alle samfunnets segmenter et minste felles multiplum av de holdninger og ferdigheter samfunnet forventer og forlanger. Og på toppen av det hele står altså frøken Listhaug frem og er frekk nok etter et års virke i norsk skole frem og beskylder oss for inkompetanse med et implisitt krav om at vi faktisk skal jekkes ned til et annenrangs yrke ja faktisk med en arbeidsrett under normal norm. Vel det er vel på seg selv en best kjenner andre.