På tide å innse virkeligheten?

For første gang siden Sovjetunionens fall på begynnelsen av 1990-tallet har dets arvtager; Russland gått til angrep på en suveren stat nemlig Georgia. Det at Russland går inn for å støtte Sør-Ossetia endrer ikke situasjonen; området er en del av georgisk territorium, med andre en krig mellom Russland og Georgia. Ikke noe nytt at Kaukasus er ei kruttønne, men det at Russland går inn i en annen stat er noe annet enn såkalte indre anliggende. Her på berget vil vi liksom ikke stikke fingeren i jorda og innse at Russland kanskje ikke er den snille bjørnen, vår gode nabo og viktige handelspartner som det er politisk korrekt å mene. Dette er vel ikke noe nytt i historien, for ca 70 år siden var det viss akvarellmaler fra Østerrike som tok seg godt til rette i områder som var det umiddelbare utland. Særlig områder som tidligere hadde ligget under Tyskland. Vi vet hvordan det gikk; vi kan trekke paralleller fra Neville Chamberlains ”fred og ære i vår tid” i 1938 og dagens utsendinger fra FN, OSSE og EU som tydeligvis ikke ønsker å pille bjørnen for mye på nesa. Tvert i mot; stater som Kina og Russland har med sine hhv produksjonsfasiliteter og olje- og gassforekomster på besynderlig vis klart å vikle vesten inn i sitt grep.
Hvor er det jeg vil hen? Jo, siden vår gode nabo i øst viser slike takter igjen er det vel kanskje på tide at Forsvaret snart prioriteres av våre politikere. Den sørgmodige situasjonen i Forsvaret er i bunn og grunn verken Sverre Diesen, Kristin Halvorsen eller Anne-Grete Strøm-Erichsen sin feil. Ikke det at de har gjort noe positivt for Forsvaret – men feilen ligger helt tilbake til begynnelsen av 1990-tallet. Tiden da det ble bestemt at vi tydeligvis ikke skulle ha noe forsvar. Tendensen er klar hele veien; budsjettet er ikke i balanse med realitetene. Resultatet er gitt; flere oppgaver kontra de facto mindre penger (flatt budsjett, inflasjon, lønnskostnader etc) betyr stadige nedleggelser.
Det skal godt gjøres å rette opp skaden som er gjort; mange av de anlegg som før inngikk i Forsvaret er nå avhendet og til og med strøket av kartet. Det blir på en måte for sent å si at det skal satses på Forsvaret når Steinkjersannan er revet og blitt boligfelt, Haslemoen er asylmottak og garnisonene på Ringerike nå er næringsparker. Samtidig vil tendensen fortsette, i sin tid ble HV slaktet fra 80 000 til 50 000; såkalt kvalitetsreform. Kvaliteten i praksis er at det er kjøpt inn så mye nytt utstyr at det ikke kan øves. Den desentraliserte strukturen til HV er borte, eksempelvis kunne HV i Asker og Bærum tidligere boltre seg på Rustan i Vestmarka, nå skal det øves i restene av Heistadmoen. Slakta av HV er ikke over, nye distrikter skal bort, nye anlegg skal stenges. Viste ikke flommen i 1995 og skogbrannene sommeren 2008 viktigheten av et lokalt HV? HV er ikke de eneste som sliter, som stolt kyststat er det med skam og melde at de nye fregattene ikke kan brukes grunnet mangel på midler og mannskaper. Til sist er det bare Vestlandet som skal ha marine; Madla skal stenges, Olavsvern likeså (satsing i nordområdene snakkes det mye om) og siste rest av forsvar av Oslofjorden nemlig Horten går samme vei. Hæren er vel også et sorgens kapitel, med sine nå to garnisoner Troms og Østerdalen kan en lure på hvem som skal forsvare Midt-Norge og Sørlandet ved behov. Norge skal visst ikke forsvares, som hele verdens samvittighet skal vi satse på internasjonale operasjoner – ikke noe galt idet, men først får vi sikre vårt eget territorium, så skal vi selvsagt bistå våre allierte.
Behov er det visst ikke, nei ikke nå – men hvem vet hva fremtiden bringer? Russland har gått fra å være vingeklippet og med brukket rygg til nå å kunne utføre begrensede geografiske operasjoner mot andre land.
Også Norge må nå innse realitetene og satse på Forsvaret igjen. Få Hæren tilbake også til Sør- og Midt-Norge, få jagerflyene opp i lufta igjen fra både Bodø og Ørlandet, sørg for at Marinen er på plass i så vel nord, sør, øst som i vest og et landsdekkende HV som kan være på plass kjapt og med korte kommandolinjer; dette har vi råd til! Hvilke allierte vil forresten gidde å komme et land til unnsetning som ikke har vist vilje til å satse på sitt eget forsvar en gang?