Statskirken og folket

Siden 1537 har landet hatt en evangelisk-luthersk statskirke, hvilket som er lovfestet i Grunnloven av 1814. Denne ordningen er - og har vært under debatt over lengre tid, men det ser nå ut til å bli en endring i denne ordningen.
Jeg vil tørre å si det så sterkt at Den norske kirke (Dnk) står forholdsvis sterkt i befolkningen - tidvis tomme kirkebenker til tross, men nok en gang er det et folkelig anliggende som skal avgjøres over hodene på oss vanlige borgere.
Den løsningen som nå er vedtatt er en "light-utgave" av statskirken der det offentlige finansierer både kirken og andre tros-/livssynssamfunn mens kirken selv skal utnevne biskoper og proster, en løsning som angivelig skal forsvare så vel folkets sakrale behov som kirkens egne interesser iht trosfriheten, hvilket som igjen støttes av biskopene.
Ironisk nok ble Dnk "kuppet" av Arbeiderpartiet etter krigen, fra å være et revolusjonært og ateistisk parti inntok nå DnA en holdning om at også sakrale behov skulle tas inn i velferdsstaten, men dette har også hatt den fordelene at vi har hatt biskoper som Rosemarie Köhn og Gunnar Stålseth som igjen har talt varmt om at døren skal være høy og porten skal være vid.
Ulempen med Dnk har dog vært at vi har fått en kirke som ikke har appellerer til mer aktiv deltagelse. Skulle båndene bli løsnet vil det vel i folkets interrese være at valg av biskoper faktisk utføres etter ordniære valg blant fotfolket i kirken.
Etter at Sverige løste båndene mellom stat og kirke har dette medført en økt folkelig aktivitet.
Enig eller uenig er den paneldebatten som nå pågår kun omfattet politikere og bedrevitere vedrørende endringene av Grunnloven. En mer demokratisk løsning på dette vil være at de ymse alternativene legges frem for en folkeavstemmning hvilket som seg hør og bør burde vært sedvane ved enhver endring av Grunnloven.